lørdag 20. oktober 2012

Utviklingspolitikken sett med hjemlige politiske briller

Det er omtrent et halvår siden Heikki Holmås ramlet uforvarende inn i utviklingspolitikken, til alles overraskelse og Solheims forargelse. Evaluering av den begivenheten er ikke mitt anliggende (det er velgernes og partiets jobb), men jeg tar den frihet å gi noen kommentarer til hva som har skjedd siden da.

Det må sies at under de forutsetningene han hadde – ingen erfaring med fagfeltet, i skyggen av den mest profilerte norske utviklingsminister noensinne, og ufrivillig i skuddlinjen mellom sin forgjenger og partiledelsen – synes jeg han har klart seg rimelig bra.

For det første har han, så vidt jeg kan se, ikke gjort noe spesielt dumt, i alle fall ikke noe som har kommet offentligheten for øre. Da legger jeg til grunn at det ikke var han som tok bilde av seg selv smilende på sykkel i slummen i Dar es Salaam, og la ut på nettet. Og at det bare er jeg og noen andre blaserte bistandsfolk som i slike bilder og noen senere Facebook-oppdateringer assosierte ham med en litt for gammel backpacker mest opptatt av sin egen opplevelse av nærkontakt med de fattige (og av flest mulig stempel i passet), framfor en statsråd genuint opptatt av å lære. Men dette er egentlig et spørsmål om hva som er fornuftig profilering av ham som politiker, og ikke så viktig for utviklingspolitikken. I den mer praktiske innretningen av utviklingspolitikken skal han ha for å ikke ha gjort noe spesielt dumt, noe som var en helt reell risiko ved å sette en person på en jobb han ikke hadde erfaring eller faglige forutsetninger for. Jeg synes til og med han har gjort noen gode grep, sannsynligvis etter tips fra venner i sivil sektor.

For det andre har han klart å markere seg politisk. Det er en prestasjon i seg selv, tatt i betraktning at hans forgjenger er tidenes mest profilerte. Og hans politiske markeringer klinger nok godt i partiet, som antakelig har fått bekreftet at det var riktig (fra deres perspektiv) å skifte statsråd. Men denne politiske posisjoneringen innebærer mer enn å hilse hjem. For Heikki Holmås har tilført norsk utviklingspolitikk noe nytt. Da han tiltrådde, sa han at han skulle ta utviklingspolitikken hjem. Det er ikke en særlig radikal ambisjon. Derimot har han gjort det motsatte: tatt med seg hjemlig partipolitikk ut. Han bruker hjemlige, partipolitiske briller på utviklingspolitikken. Jeg tenker selvsagt på debatten som kan karikeres til «vekst vs fordeling», der Holmås har etablert et skille mellom SV og Høyre, et skille som begge virker tilfreds med.

Dette er er sjelden vare. Utviklingspolitikk har nemlig vært ganske uavhengig av hjemlig politikk alt for lenge. Det fins selvsagt forskjeller mellom partier, men de er egentlig pinlig få, og de forskjellene er ofte ikke reflekser av hjemlig politikk.

Det er for eksempel vanskelig å kjenne igjen partienes hjemlige posisjoner i utviklingspolitikken når det gjelder et av de største politiske uenighetene rundt velferdsstaten i Norge gjennom årtier, nemlig balansen mellom private og offentlige velferdstjenester. Begeistringen for private NGO-ers rolle som tjenesteleverandør i fattige land er ganske tverrpolitisk. I praksis er faktisk Kristelig folkeparti - her hjemme en ivrig forsvarer av ideelle organisasjoner og historisk bestevenn av private tjenesteytere i Afrika (misjonen) - den beste støttespiller til statlige velferdstjenester i andre land. Det er fordi de er ivrigst på stat-til-stat-bistand til de fattigste landene, som i praksis (under tusenårsmålene og Paris-agendaen) brukes til velferdstjenester. Samtidig virker det som om det er de partiene som har vært mest opptatt av offentlig ansvar og kontroll over velferdstjenestene her hjemme, som mest ivrig og ukritisk har støttet tjenesteyting ganske løsrevet fra nasjonale prioriteringer og nasjonal offentlig styring, nemlig FN og Verdensbanken - det siste er nok et politisk paradoks, tatt i betraktning den første Soria Moria-erklæringen. (disclaimer: de multilaterale organisasjonene vil nok protestere mot at de er "løsrevet fra nasjonale prioriteringer og nasjonal styring" og vise til dokumenter som viser at påstanden er feil. De om det).

Videre er det, som påpekt av Norfund, vanskelig å finne reflekser i utviklingspolitikken av det absolutt mest populære fattigdomstiltak her hjemme gjennom tidene: sysselsetting. "Arbeidslinja" var Gerhardsens varemerke og er Arbeiderpartiets store sak, men har så å si vært borte fra utviklingsagendaen i et par tiår (nå er den delvis på vei tilbake). I den grad man i det hele tatt snakket om næringsliv, var det oftest med tanke på infrastruktur, ikke jobbskaping. Mikrofinans-bølgen er også ganske illustrerende her. Mikrofinans handler oftest om gjøre de fattigste til selvstendig næringsdrivende, mens politikken her på berget har handlet om å sikre de svakeste fast ansettelse. Jeg tviler på at Arbeiderpartiet eller andre norske partier har balansert kostnadene for mikrofinans (pr mottaker) opp mot å investere i arbeidsintensiv næringsvirksomhet (pr ansatt som får tilgang til riktignok lav, men fast inntekt - i motsetning til hva mikrofinans kan tilby). Derimot protesterte mange sterkt på 90-tallet da arbeidsintensive virksomheter flyttet ut. Det handlet i praksis om å flytte millioner av arbeidsplasser fra rike til fattige land, og det var dermed kanskje et av de største internasjonale fordelingsgrep gjennom tidene (spørsmålet er selvsagt mer komplisert enn dette. Og det var dessverre ikke snakk om fordeling fra rike i rike land til fattige i fattige land, men fra de relativt svakeste arbeidstakere i rike land til moderat fattige i mellominntektsland). Poenget mitt er ikke å forsvare den tids liberalisering, men for å vise at dersom utviklingspolitikken den gang hadde blitt sett på med venstresidens hjemlige politiske briller, der fattigdomsbekjempelse handlet om fordeling og sysselsetting, ville debatten kanskje ha tatt andre veier. Men den gang handlet utviklingsdebatten om demokratisering, likestilling, miljø og godt styresett. Sysselsetting og fordeling var noe man diskuterte her hjemme. 

Vi kan legge til andre paradokser. Som at Senterpartiets utviklingspolitikk (ja, den fins) ikke legger noe mer vekt på landbruksbistand enn andre partier (da jeg i en annen forbindelse søkte «bistand+landbruk+[partinavn]» fikk jeg faktisk færre treff med ‘senterpartiet’ enn med noen andre partier. En dårlig indikasjon, men litt morsomt å nevne). Og at Fremskrittspartiet, som normalt ikke prioriterer utviklingspolitikk høyt, har en helt OK (men ikke den beste) handels-, investerings- og landbrukspolitikk om vi ser det med utviklingsbriller.

Og hittil har jeg ikke engang nevnt Erik Solheims høyrepolitikk, men det er bare for ikke å sette gode SV-venner i forlegenhet. Men nå drev ikke Hilde Frafjord Johnson særlig KrF-politikk heller. Hun stod for for en mer apolitisk, nærmest teknokratisk tenking der effektivitet stod i høysetet. Og det var faktisk Solheim som løftet misjonsorganisasjonenes status (og finansierte Kjell Magne Bondeviks Oslosenter) gjennom å insistere på betydningen av religion i utvikling. Og som nevnt tidligere, drev Støre og Stoltenberg høyrepolitikk i utlandet, noe som gjør det ekstra interessant å lytte til Støre som norsk helseminister. Han har allerede vært nære på å møte seg selv i døra. 

Denne tradisjonen er det altså Holmås bryter med. Han ser ut til å beholde sine hjemlige partipolitiske instinkter, som sier at det viktigste svaret på fattigdommen er å ta fra de rike og gi til de fattige (i samme land) og at Høyre ikke egentlig bryr seg om de fattige. Jeg er ikke spesielt enig i det Heikki sier, og jeg er dessuten ikke engang sikker på det er lurt å la hjemlige politiske dogmer og ideologier styre utviklingspolitikken. Det er ofte en grunn til at politikk utviklet hjemme, ikke vil fungere ute (for eksempel har størrelsen på kaka veldig mye å si på balansen mellom vekst og fordeling, og forholdet mellom stat og market må nok sees i et annet lys i samfunn der staten aldri har blitt sett som en representant for fellesskapet. Vi må kanskje stille spørsmål ved det gir mening å eksportere noen av de mest grunnleggende politiske ideene i vestlig politikk, ettersom de er forankret i en helt spesiell industrihistorie som de fleste land i verden ikke har hatt). Men å starte utviklingspolitikken med et hjemlig politisk blikk vitner om en ideologisk konsekvens som det står respekt av - forutsatt, selvsagt, at det testes mot realiteter og justeres etter faglige råd. Men "faglige råd" må selvsagt også taes med en klype salt. Litt av problemet med en utviklingspolitikk som har vært løsrevet fra hjemlig politikk, er at man har fått et inntrykk av at det fins faglige svar på de fleste dilemmaene (i sin mest banale form ser vi dette i ideen om at alt handler om å være flink nok til å skape og dokumentere resultater, noe fagfolka kan hjelpe til med. Nesten uansett hva slags resultater det er snakk om). Men det fins ikke faglige svar. Akkurat som i norsk politikk er "faglige råd" også i utviklingspolitikken (inkludert mine, må innrømmes) ikke uavhengig av politiske preferanser. Og ved å knytte utviklingspolitikken bedre til hjemlig politikk, bidrar Holmås kanskje til mer bevissthet om at utvikling handler om politiske dilemma, ikke først og fremst faglige utfordringer.

Et tredje, lovende trekk ved den nye utviklingsministeren er at han ser ut til å invitere til innspill. Riktignok ser det så langt ut til at det først og fremst er NGO-ene han har konsultert så langt – flinke folk med god og viktig politikk, men de representerer et veldig lite spekter av den erfaring, kompetanse, perspektiver og interesser som er tilgjengelig i Norge. Man kan mistenke at han lytter mer til dem enn fra sine egne etater og andre statlige institusjoner under andre departementer, hvor det fins enda mer kompetanse og erfaring.

Men kanskje enda viktigerere er det at han røper noen ambisjoner om å lytte til vanlige folk utenfor bransjen, for jeg antar det er det han mener med å "ta utviklingspolitikken hjem". I et politikkfelt som litt for lenge har utviklet sin egen logikk, kan det være nytt, og viktig. Vel å merke om han klarer å åpne for reell politisk debatt, det vil si bred, aktiv, kritisk diskusjon om ulike utviklingspolitiske veivalg. Om han i hovedsak klarer å øke entusiasmen her hjemme for bistand og utviklingspolitikk, er det mindre viktig. Det norske folket gir allerede stor støtte (87 prosent i siste undersøkelse fra SSB) til norsk bistand, og mye av det bredere utviklingspolitiske engasjementet har nok også bred støtte såfremt det ikke merkes direkte på folks hverdag eller lommebok.

Det radikalt nye vil være om Holmås bidrar til at en større del av det norske folk deltar på en aktiv måte, med kritikk og krav til UD og politikerne om hva  utviklingspolitikk skal være, utover en ganske kjedelig diskusjon om bistandsbudsjettet. En kritisk diskusjon om innholdet i utviklingspolitikken er noe vi ikke har hatt siden 1990-åra i Norge, som igjen var et blekt speilbilde av diskusjonene 1970-åra. 2000-tallet var tiåret for mobilisering rundt tusenårsmålene, ikke for politisk kontrovers. Selv på de nye utviklingspolitiske grepene som ble tatt i perioden (gjeld, skatt og kapital, klima, Paris-agendaen, global helse, bedrifters samfunnsansvar, osv) var det egentlig ikke særlig kontrovers, bare ulike grader av utålmodighet. Men kanskje er det tid for et nytt tiår med reell politisk debatt. I så måte er fordelingsutspillet til Holmås (og det faktum at andre ikke er enig) en god start.

4 kommentarer:

diaspora frommer sa...

Thank you for the last seminar. When that is said, I then turn to this article here above, and point to also the saying that journalist and researchers on global south share something in common; do a good job of criticizing, and “utterly clueless” when it comes to proposing solutions. That is of course, right about the criticism and to master how to throw knives. Some have even mastered the dark arts of twisting the said knives – but wrong about the solutions in their rolls; it is not necessarily to propose solutions. That is the job of the government maybe that is why “Heikki Holmås profilering av ham som politiker, og ikke så viktig for utviklingspolitikken. »
My key responsibility is to ask the right questions. As one elegantly would put it; this is because the answers we get about global south depend on the questions asked.
South’s problems today are not that we lack answers to the problems; it is that we lack problems to the answers. HIV/Aids and corruption were never and will never be the problems to our answers –
1. If global north development aid worker themselves bother about Connectedness with the people they choose to serve in global south. Or rather with his acts; «Heikki av sin egen opplevelse av nærkontakt med de fattige» is of the wish to drag bias problems to Home Parliament?
2. If development aid evaluation bases on balance of sponsorship and south partners in Projects.
3. Development is using old terms as new; therefore acting on Oral Languages of global south and acting on Poverty are the best questions to ask in old and new terms. HIV/Aids and corruption – never.
4. Where does the development politics explicit say if southern partners have equal share of ownerships in Projects between global north sponsor and global south partner?
I hope that you allow me an informal meeting sometime to talk more about questions and answers of global south development and aid. Nonetheless I hope to meet with you on the 25th.oct at parliamentary debate on development politics debate and 0n the 1st.nov at Blindern

Erling K sa...

Noe av det mest spennende som fremtiden vil vise er om Heikki klarer kombinasjonen NPM og bistand. Hvilke måleparameter vil han f.eks bruke for god fordeling ?

Anonym sa...

Hei

Når ble ideen om omfordeling mellom fattig og rik innad i et land en spesiell norsk ide?

Beate

Øyvind Eggen sa...

Erling, enig i at det er det store spørsmålet. Og spørsmålet ditt er illustrerende. Det er høyst usikkert om fordeling - normalt et resultat av sosial og politisk kamp - kan oppnås gjennom måleparametre. Så om Holmås har ambisjoner om å få til noe gjennom utviklingspolitikken (som igjen er avhengig av fungerende bistand, fordi bistand antakelig er det eneste som gir Norge innflytelse i fattigere land) så må han få til bedre bistand. Usikker på om NPM er veien.
Beate: viktig poeng. Du har selvsagt helt rett. Fordeling er selve essensen i politisk konflikt i nesten alle verdens mellominntektsland, men med en mengde ulike uttrykk: klassekamp, etnisk konflikt, organisert og uorganisert kriminalitet, mye av det som kalles korrupsjon, ogsåvidere. Fordeling står vel nesten høyest på dagsorden i en masse politiske prosesser, ikke minst valg. Derfor er det litt uklart hva Norge har å bidra med (dette er den viktigste grunn til at jeg er usikker på om det er god norsk utviklingspolitikk, for det er usikkert hva nytt vi kan bidra med).

Legg inn en kommentar